# I det daglige - Et forsøk på en blogg? **Publisert:** 14. September 2025 **Sist endret:** 14. September 2025 <svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg" width="24" height="24" viewBox="0 0 24 24" fill="none" stroke="currentColor" stroke-width="2" stroke-linecap="round" stroke-linejoin="round" class="lucide lucide-leaf-icon lucide-leaf"><path d="M11 20A7 7 0 0 1 9.8 6.1C15.5 5 17 4.48 19 2c1 2 2 4.18 2 8 0 5.5-4.78 10-10 10Z"/><path d="M2 21c0-3 1.85-5.36 5.08-6C9.5 14.52 12 13 13 12"/></svg> #frø En av de tingene som gjør at jeg ikke klarer å bruke tankeskogen, dette verktøyet til sitt største potensial er at jeg når jeg har en idé men ikke klarer å finne en god måte å gjennomføre den på så stopper det seg. Da føler jeg at jeg ikke kan bruke siden, siden jeg ikke får til akkurat det jeg vil akkurat da. Tanken på å sette opp ett system som jeg da må bygge helt på nytt fra bunnen av er det som stopper meg. Da venter jeg heller til jeg får til det jeg ser for meg. Men dette er jo det motsatte av hva jeg ønsker at tankeskogen skal være. En [[Digitale Hage]] skal jo være et sted man kommer tilbake til igjen og igjen. Hvor idéer og tanker utvikler seg og vokser etterhvert som tiden går. Så da hopper jeg i det og tester ut om dette funker. --- # 14. September 2025 - Hvorfor må alt være så perfekt hele tiden? **Publisert:** 14. September 2025 **Sist endret:** 15. September 2025 Ja, hvorfor ikke hoppe inn i selve tanken som startet det hele idag, nettopp denne frustrasjonen rundt å måtte ha alt perfekt hele tiden istedenfor å jobbe seg frem til et godt resultat. Dette med perfeksjonisme er jo så i bakvendtland som det er mulig å gå. Joda, tanken er god. Skal noe være bra så må det være helt perfekt. Alle vil jo ha det som krysser alle boksene, perfekt standard, perfekt balansert, perfekt engasjerende, perfekt resultat. Så hvorfor ikke legge inn litt flid og passe på at det blir perfekt da? Men det som er så dumt er jo det at det finnes ikke noe som er perfekt. Det kan alltids bli bedre, uansett hva det er! Foreldrerollen, egen evne og utførelse på jobb, kunstneriske kreasjoner, hjemmet med sitt rot og stil, huset med sine mangler og renoveringsprosjekt, eget utseendet, vekt, vennskap og relasjoner. Alt kan alltid bli LITT bedre. Men når man er så opptatt av at ting skal være så perfekt hele tiden og man ikke får det til, så skaper det så mye usikkerhet og nedstemthet. Hvorfor prøve, når det aldri blir perfekt? Hvorfor prøve å legge i så mye flid, tid og energi bare for å ende opp med noe som er *grøss* uperfekt? Dette gjør at man over tid ikke ønsker å gjøre noe med mindre det er garantert at det blir så godt som perfekt ihvertfall, og selv med helt nye ting som man aldri har gjort før så er forventningene allerede så skyhøye at man er dømt til å feile. For meg så kom dette best til syne når jeg skulle lære meg å tegne. Som barn så tegnet jeg så godt som hele tiden, det var fargerikt, kreativt og et godt utløp for noen som kjente på mange sterke følelser både gode og dårlige. Her var det aldri fokus på å skulle lage noe som var perfekt, jeg tror egentlig ikke jeg tenkte så mye på det ferdige resultatet i seg selv en gang. Istedenfor var fokuset, og gleden sentrert rundt dette å skape noe. Å lage en liten eventyrverden ut av et blankt ark. Det var fylt opp av prinsesser med alt for store øyne og alt for små fletter, det var slott på slott på slott med skeve stener og helt fraværende skyggelegging. Det var esler, lamaer, store pappegøyer, blomster som var tre ganger så høye som slottene. Og det var det magiske i det. Men når jeg grep etter blyanten igjen i starten av tjueårene, hvor jeg hadde startet med rollespill på nett og ønsket å tegne min egen karakter og produserte dette "kunstverket", ja da ble det plutselig ikke like magisk å tegne lengre. ![[Firstdrawing.png]] ![[first_attempt_at_using_lines_by_milyria_daq57me-fullview.jpg]] Dette var da i slutten av 2015, tidlig 2016 og det som ble starten på min "tegnekarriere" som ene og alene fikk blomstre fordi jeg forelsket meg helt i [[World of Warcraft]] og den verdenen som utfoldet seg der i rollespillmiljøet. Men selv om motivasjonen til å tegne var der så var selve ferden videre oppover og fremover mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Ikke fordi jeg ikke kunne tegne, det er jo litt av poenget når man starter med noe som man har lite erfaring med. Nei problemet var at jeg forventet fortsatt at alt skulle være perfekt, så istedenfor å prøve, å feile og bygge ferdighetene mine på den måten så prøvde jeg desperat å pynte og endre på alt jeg laget for å bøte på mine manglende evner. Jeg var utrolig dårlig på perspektiv og generelle størrelser i relasjon med hverandre, noe som henger sammen med at jeg sliter med dyskalkuli og dårlige [[visuelle og spatiale evner]]. Så alt jeg tegnet ble veldig rart, men jeg klarte ikke å se hvorfor. Så jeg brukte timer på timer for å prøve å pynte å pynte på det til det ble "riktig". Det jeg egentlig burde ha gjort her er å øve meg på dette med å konstruere og å bygge opp evnene rundt dette med spatial awareness, øve meg på å skissere, øve meg på å tegne masse ting, istedenfor å bruke mange timer på en eneste ting. Et eneste objekt. Men skissering ble et eneste mareritt for meg. Det var jo alt det jeg hatet med tegning! Jeg skinner på skyggelegging, farger, å få noe visuelt interessant. Derfor var det dette som var spennende og interessant for meg. Men det kommer jo helt til slutt, så jeg skippet gjerne skisseringen og konstruksjonen og hoppet rett til det morsomme. Og jeg fikk greit resultat, men igjen. Timer på timer brukt på å overkompansere for dårlige evner istedenfor å bygge de manglende ferdighetene. ![[100_days_of_drawing___day_seven___nine__by_milyria_ddhbrh3-pre.png]] ![[100_days_of_drawing___day_29__vadiron_by_milyria_dditnaq-pre.png]] ![[100_days_of_drawing___day_45_47__alineah_oxworth_by_milyria_ddjzwzo-fullview.png]] Resultatene er jo brukbare, men dette er da i 2019 og tre år senere. Det som er så trist er jo at denne måten å gå fram på ødela alt av gleden rundt tegningen så jeg tegnet veldig sjeldent. Jeg hadde mange idéer, mange ting jeg ønsket å lage, men prosessen i seg selv var så smertefull at jeg klarte ikke å finne gleden i det. Det eneste som faktisk fikk fart på det hele var at jeg kjørte tre år med "100 Days of drawing" fra september og ut desember. Da fikk jeg mer mengdetrening, men det var en smertelig prosess alikevel og siden jeg hele tiden hadde dette overhengende behovet for å prestere så ble det heller dårlige, men fullførte tegninger, uansett hvordan jeg prøvde å unngå det. I 2024 ga jeg opp tegningen. Kunsten. Jeg hadde ikke lengre motivasjon fra rollespill som hadde mistet sin magi for lenge siden og selv med et personlig bokprosjekt på siden så var ikke motivasjonen der for å fortsette torturen det var å tvingen kunsten ut av meg. Jeg så på det jeg hadde laget, og tenkte at jeg kan si meg fornøyd med dette, og gå videre vel vitende om at jeg hadde nådd målet mitt om å kunne lage et portrett av egen karakter som jeg var stolt av. ![[Daughter of the wolf 1.png]] ![[Birthday Selfportrait 1.png]] ![[IMG_0101 1.png]] Men i sommer så løsnet noe, jeg er ikke helt sikker på hva det var som løsnet fordi det er så mange lag i det hele. Det startet med at jeg tok opp igjen søm, en annen hobby jeg har lagt fra meg fordi jeg ikke kunne få det til perfekt. Jeg laget meg et prosjekt for sommeren, hvor jeg bare skulle omgi meg med søm, prøve og feile, teste og gjøre om igjen. Ikke tenke, bare prøve. Følge intuisjonen, følge interessen. Plutselig kjente jeg et savn etter sy-hjørnet mitt på stua når jeg var på ferie. Jeg savnet følelsen av stoffet, det ble en fri-sone, noe som alle har snakket om men som jeg aldri har opplevd med hobbyer siden det alltid har vært et så sterkt press for å få det til, imponere. Sommeren kom og gikk og plutselig har jeg flere ferdige prosjekter, bukser til ungene, en veske til meg, skjørt laget av en duk fra bruktbutikken, men det viktigste og beste av alt var at nå hadde jeg endelig skjønt hvordan jeg gir slipp og bare kan kose meg med noe og faktisk bli bedre uten press! ![[dd91c7485ff4416d.jpg]] ![[395f9c191c180b96.jpg]] ![[96bde42a4f056059.jpg]] ![[f4b15afa93c2016b.jpg]] ![[9eb4d771f49b68da.jpg]] ![[60c6f02312d42213.jpg]] Plutselig så gledet jeg meg over å lage gaver til venner og bekjente som jeg faktisk var stolt over å gi fra meg. Ikke fordi de var perfekte, men fordi jeg hadde kost meg så i hele prosessen. Det kreative blomstret og jeg kjente at endelig var jeg på rett vei. En vei ut av perfeksjonismen. Og her om dagen, så innså jeg at plutselig har jeg begynt å tegne igjen, men av glede og med ro. Det har kommet snikende, litt etter litt. Først fordi jeg har unger som er veldig kreative, men som sliter med å finne på aktiviteter som er litt roligere enn løping og hoying så den anledning har jeg laget en "kunstnertralle" med det de trenger av blyanter og ark. Jeg har også kjøpt inn helt enkle skrivebøker som de kan tegne i, for å slippe å ha så mange ark å ta vare på. Det at det er lett tilgjengelig gjør det enkelt å plassere det på bordet når de er urolige, uten forventninger men som en invitasjon. Helst vil de ha selskap når de sitter der så da blir det ofte til at jeg også må bli med. Når jeg tegner med barna så er gjerne de som legger føringen for hva de ønsker av tema, noe som pusher meg ut av komfortsonen, men helt uten press fordi ungene er begeistret bare jeg setter meg ned med dem. Selvfølgelig er det varierende kvalitet på det som tegnes avhengig av dagsformen og hvor mye støtte barna krever mens vi sitter der (Av og til blir det veldig lite tegning og veldig mye konfliktløsning mellom ungene på ho mor.) men plutselig så ble det veldig behagelig å bare drodle rundt og se reaksjonene på barna når de gjenkjente noe også bygget videre historier på det. ![[Pasted image 20250915101737.png]] ![[Pasted image 20250915101744.png]] Inni hodet mitt så hadde jeg fortsatt ikke tatt opp tegningen igjen, for jeg satte meg jo ikke ned foran ipaden med et tydelig bilde av noe som skulle lages og perfeksjoneres. Jeg bare tegnet sammen med ungene, men her en kveld fikk jeg en aha-opplevelse når jeg satt ved bordet med en lydbok på ørene og skisset noen insekter fra en bok som faktisk ble overraskende bra. Plutselig så innså jeg at nå koser jeg meg skikkelig med å tegne, på lik linje som i sommer med symaskinen. Og resultatet ble jo overraskende bra? Hva i alle dager? Her sitter jeg, mutters alene og koser meg med å skissere noe helt uten mening, men dette ser jo faktisk bra ut og jeg må ikke sitte å presse det ut av meg med et smertelig klart bilde av alt som er feil? ![[Pasted image 20250915102227.png]] Det tok bare 10 år, men nå føler jeg at jeg endelig kan kalle meg en tegner, en kunstner (dette føles fortsatt veldig feil å si på norsk, det har så mye mer tyngde enn "artist"). En som koser seg med det hun gjør, en som kan kose seg med å få ideene sine på papiret, en som finner roen og den stille pausen fra hverdagens mas og kjas i et blankt ark og en gråblyant som ser feilene i det hun lager og kjenner at det går helt greit. Det er jo meg det. Det hadde jeg aldri trodd.