# Objektpermanens - Ute av syne, ute av sinn? **Publisert:** 24. May 2025 **Sist endret:** 24. May 2025 <svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg" width="24" height="24" viewBox="0 0 24 24" fill="none" stroke="currentColor" stroke-width="2" stroke-linecap="round" stroke-linejoin="round" class="lucide lucide-sprout-icon lucide-sprout"><path d="M7 20h10"/><path d="M10 20c5.5-2.5.8-6.4 3-10"/><path d="M9.5 9.4c1.1.8 1.8 2.2 2.3 3.7-2 .4-3.5.4-4.8-.3-1.2-.6-2.3-1.9-3-4.2 2.8-.5 4.4 0 5.5.8z"/><path d="M14.1 6a7 7 0 0 0-1.1 4c1.9-.1 3.3-.6 4.3-1.4 1-1 1.6-2.3 1.7-4.6-2.7.1-4 1-4.9 2z"/></svg> #spire Så lenge som jeg kan huske har jeg hatt drømmer hvor jeg går rundt i et hus som oppleves som mitt, selv om det er ulike hus på ulike steder så er det tydelig at dette er et hus jeg eier og bor i. Et hjem. Jeg vandrer igjennom det, går fra rom til rom før jeg plutselig oppdager en dør, eller en trapp som jeg aldri har sett før. Jeg går inn, og oppdager flere rom jeg helt hadde glemt at jeg hadde og kjenner på en voldsom glede for nå har jeg enda mer plass å utforske, eller å lage om til studio, bibliotek eller et større kontor. Gjentakende drømmer er ikke nytt for meg, men jeg har ofte undret meg over hvorfor dette er noe jeg drømmer om og om igjen og hvordan det i det hele tatt er mulig å glemme et helt rom, eller en hel etasje i sitt eget hus. Utfordringer med objektpermanens som voksen er noe jeg først hørte kom over på Tiktok. Det var nok bare et meme eller en eller annen morsom vri på frustrasjonen man gjerne føler som en voksen med ADHD, men jeg husker også at det traff noe i meg som jeg ikke har klart å satt ord på tidligere. For ja, jeg har alltid vært klar over at jeg er glemsk, men dette her at noe faktisk kan slutte å eksistere om jeg ikke har det rett foran meg, eller ganske lett tilgjengelig i minne så finnes det faktisk ikke - Det har jeg aldri tenkt over før. Så jeg bestemte meg for å teste det ut! Jeg kjøpte da inn noen sjokolader som jeg gjemte rundt i ulike kjøkkenskap som jeg KUN åpner når jeg er desperat etter *noe* å putte i munnen, også tenkte jeg ikke noe mer over det. Dette er uvant for meg, for vanligvis om jeg har noe i godteskuffa så går jeg ofte å henter meg noe, men det tok faktisk hele tre måneder før jeg ramlet over det igjen og da var det helt glemt - Så det ble en liten overraskelse til meg selv. Dette er nå et par år siden, og jeg har ofte reflektert rundt akkurat dette med manglende objektpermanens hos voksne. For som jeg har skjønt så er ikke dette direkte det samme som når man snakker om objektpermanens i spedbarn, hvor de faktisk tror at ting forsvinner så lenge de ikke kan se det. For jeg er jo klar over at ting fortsatt eksisterer selv om jeg ikke tenker på det. Men så er det alikevel det beste ordet jeg har på å forklare akkurat dette fenomenet som har en ganske stor tilstedeværelse i hverdagen min selv om jeg ikke ser det. Jeg har prøvd å kartlegge det litt, selv om det også er utfordrende naturlig nok for det er jo ikke alltid jeg selv er klar over hva jeg glemmer. Av og til kan jeg helt glemme at det er et alternativ å besøke familie når jeg selv kjenner på ensomhet og kjedsomhet hjemme i helgene med ungene. Jeg kunne bare satt meg i bilen og tatt turen til min mor og det ville ha umiddelbart løst mye av problemene når ungene er frustrerte og trenger annen input enn oss her hjemme. Men jeg kommer ikke på at det i det hele tatt er noe jeg kan gjøre. Jeg husker fortsatt at jeg har en mor, jeg husker at jeg har vært på besøk tidligere og at jeg koser meg der, men i det øyeblikket så finnes ikke besøk hos mamma inne i hodet mitt. Jeg kan også glemme at jeg faktisk bør gå treningsturer med hunden. Jeg koser meg masse på tur, koser meg med å trene hunden, men om jeg ikke aktivt gjør det eller får en påminnelse fra annet hold (som ved å se hundeprogram på TV hvor andre gjør det, eller bilder fra egne turer blant annet) så glemmer jeg at dette er noe jeg gjør. Nå skal det sies at hunden får nok av mosjon, vi har stor inngjerdet hage og jeg går turer med en venninne, men disse treningsturene hvor vi trener på det ene og det andre - Det slutter å eksistere. Jeg kan helt glemme å fortsette med prosjekter som jeg virkelig koser meg med, som jeg har utstyr for og som gir meg mye positivt i hverdagen, men om det ikke er noe som er i synsfeltet mitt eller jeg kommer over en påminnelse på at dette er noe jeg har gjort tidligere og kost meg med så finnes det ikke. Jeg glemmer også å sjekke inn med øvrig familie, noe som for mange har opplevdes sårt. For jeg kan være veldig flink i perioder, men så faller rutinen ut og da glemmer jeg at dette er noe man vanligvis gjør med hverandre. Og det er ikke fordi jeg ikke liker å høre hvordan de har det - Jeg er et utrolig sosialt menneske som elsker å prate og elsker å høre hvordan andres liv er, så derfor er det ekstra sårt når dette går i glemmeboka. Og når man først snakker om dette med følelser, så er dette også noe som kan gå i glemmeboka. En emosjonell objektpermanens om man kan kalle det det. Jeg kan være veldig sint på noen, men så går det litt tid også glemmer jeg at jeg egentlig er sint på dem. Det handler ikke om at jeg ikke er sint lengre, men jeg glemmer at noe har skjedd som har skapt negative følelser i meg frem til noe minner meg på det. Dette gjelder også sterke følelser som sorg. Vi har hatt flere katter som vi har adoptert fra dyrebeskyttelsen som har måttet forlate oss tidlig i livet, noe som er mer forventet da vi gjerne adopterer katter som har hatt en røff start på livet. Det skjer gjerne plutselig og uventet, og jeg sørger voldsomt hver gang. Men, så er det som om det går i glemmeboka dagen etterpå. Dette er noe som har gjort at jeg har følt meg som et kaldt menneske, noen som ikke bryr seg. Sannheten er jo at jeg egentlig er et voldsomt følelsesmenneske og opplever følelser som noe veldig dypt og inderlig - være seg glede, sorg, sinne, kjedsomhet. Men, når jeg ikke har det tett i minnet så forsvinner det. Også blusser det opp igjen når jeg får en påminnelse. Så skjønner jeg at det er vanlig for folk at følelser kommer og går, at man kanskje ikke alltid kommer på å ringe venner fordi man har en aktiv hverdag, men dette føles helt annerledes. For jeg opplever også dette, men disse situasjonene har en helt annen... Tilstedeværelse, eller mangel på tilstedeværelse i tankene. Det er bare helt blankt, borte. Finnes ikke. Før jeg plutselig kommer på det igjen, og oppdager det på nytt. Da har jeg akkurat den samme uvirkelige følelsen av å oppdage at huset du alltid har bodd i har en hel etasje du har glemt av som du nå kan bruke videre. Det oppleves litt bittersøtt, for det er gøy å endelig få mer rom og glede av noe du har glemt av, samtidig så føles det sårt at man faktisk kan glemme alle disse tingene. Det oppleves som en slags tomhet, som dukker opp igjen og igjen, og kanskje det er denne følelsen som dukker opp i drømmene. Eller kanskje jeg bare har et behov for flere rom, hvem vet?