# Å omfavne det uperfekte, ikke bare tåle det **Publisert:** 22. January 2026 <svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg" width="24" height="24" viewBox="0 0 24 24" fill="none" stroke="currentColor" stroke-width="2" stroke-linecap="round" stroke-linejoin="round" class="lucide lucide-notebook-pen-icon lucide-notebook-pen"><path d="M13.4 2H6a2 2 0 0 0-2 2v16a2 2 0 0 0 2 2h12a2 2 0 0 0 2-2v-7.4"/><path d="M2 6h4"/><path d="M2 10h4"/><path d="M2 14h4"/><path d="M2 18h4"/><path d="M21.378 5.626a1 1 0 1 0-3.004-3.004l-5.01 5.012a2 2 0 0 0-.506.854l-.837 2.87a.5.5 0 0 0 .62.62l2.87-.837a2 2 0 0 0 .854-.506z"/></svg> #blogg Jeg synes nesten det er komisk at nesten alle blogginnleggene mine så langt handler om perfeksjon på en eller annen måte, men det er ihvertfall et veldig tydelig tema innenfor det jeg jobber med for tiden om ikke annet! ## Å gi slipp på resultatet, ikke bare kontrollen på prosessen. En av de nye rutinene jeg har omfavnet i det nye året er å sette seg ned å skrive mens jeg spiser frokost. Jeg har en helt enkel dagbok (en bok jeg kjøpte for 8 år siden på søstrene grene, men som jeg aldri startet å skrive i for den var så fin, så da måtte det selvfølgelig være perfekt det som skulle inn, naturlig nok.) som jeg rabler ned flytende tanker og refleksjoner i, uten noe veldig mål og mening, men en plass hvor jeg kan utforske tankene. Dette har vist seg å være skikkelig nyttig og jeg glemmer ofte frokosten og skriver som blekket spruter og krampa tar meg, men det har virkelig satt fart på indre refleksjoner. Og idag var en sånn dag. Jeg startet med å undre meg over hva det er som blokkerer meg så kraftig nå dette siste året, selv etter jeg har brukt så mye tid på å lære meg gode teknikker, motivasjonsvaner og virkelig prøvd å få orden på livet mitt selv med mye ansvar og baller i luften, men alikevel ender opp å stange med hodet i veggen. Jeg følte at jeg satt å ventet på noe, at jeg ikke kan gi slipp fordi da rakner alt, men jeg har jo jobbet så hardt med å gi slipp på kontrollen så hvorfor har det enda ikke løsnet? Etterhvert så innså jeg at, joda jeg har jobbet hardt med å gi slipp på kontrollen, men jeg har fortsatt tviholdt på forventningene til resultatet. Jeg har jobbet med å la andre slippe til, andre få ta del og steppe opp, men ved å overføre presset til dem, ved å luske i bakkant så har jo det gjort deres jobb mye vanskeligere. Og jo mer de sliter, jo mer står jeg klar til å ta over når de ikke makter mer, eller jeg føler at de ikke tar NOK ansvar. Dette er jo helt tåpelig. For det første, jeg har jo egentlig ikke gitt slipp på kontrollen, den har bare tatt en annen form. For det andre så er dette med å skaper mennesker rundt meg som allerede kvier seg for å prøve seg på ting, og som samtidig har forventninger til at jeg skal ordne opp når de ikke får det til. Snakk om å servere bjørnetjenester til alle og envher! Så jeg har innsett at jeg må jobbe mer med å gi slipp på forventningen og dette sterke båndet til det *perfekte resultatet*. ## Hvordan omfavne det uperfekte, ikke bare tåle det? Når jeg tidligere har jobbet med å godta at noe kan være uperfekt og alikevel bra, så har jeg bare måtta godta at det var sånn. Jeg har måtte tålt et uperfekt resultat, samtidig som alt inni meg kvier seg på tanken om å ikke være god nok. Å alltid kunne ha gjort det bedre. Men det er alltid en kamp, en kamp mot indre instinkter, indre sår og internt hat. Det sier seg selv at å fortsette på den måten ikke akkurat skaper en arena hvor jeg kan forske, utforme og bli kjent med meg selv, hverken på en kreativ eller praktisk måte. Det er jo ikke rart at man blir utslitt før man i det hele tatt har begynt på en e-post, eller en melding til en venn, eller en telefon til forsikringsselskapet eller hva det enn er når man allerede sitter å nitenker på hvordan man skal gjøre dette på en "uperfekt måte, samtidig som at man egentlig skulle ønske at det var perfekt, men.....". ## Forskjellen på sjarmen med det uperfekte i det kreative og den mega kleine e-posten til sjefen. Å finne skjønnheten i det uperfekte er lettere innenfor det kreative, det visuelle, noe som kanskje kommer av at et for polert ansikt, føles uekte. Innenfor 3D modellering blant annet, så blir man drillet på at for at noe skal føles autentisk og virkelig så må det ha defekter. Det må være hårstrå som stikker litt her og der, det kan ikke være helt symmetrisk osv. Man blir opplært i at selv om det skaper utfordringer sånn praktisk, så er det så visuelt viktig med alt det som er uventet. Men hva med praktiske oppgaver som det jeg nevnte ovenfor? Hva er skjønnheten i en megaklein e-post? Joda, utrolig autentisk, men jeg tror ikke at mottaker nødvendigvis setter så pris på det. ## Fallgruven. Når masken ikke holder lengre. Er man unormal i slike settinger så går det utover folks opplevelse av oss som person, som menneske. Det er det som setter standaren på forventninger, hvor man plasseres innenfor sosial rang og det som er. Jeg har ADHD og har hele livet jobbet mot å oppfattes så normal som mulig, og dermed har alt av slike ting som dette skapt et enormt press for å gjøre ting så nært som perfekt som mulig, og jeg har klart det! Sånn 90% av tiden. Det har gjort at folk forventer at jeg følger de typiske standardene, så når jeg da faller i de andre 10% så blir folk utrygge. Plutselig er det noe som er off, masken er ikke helt på og plutselig missforstås alt. i 2014 hadde jeg mitt første møte med krystallsyken, som etterhvert utvilket seg til kronisk krystallsyke som kommer og går, men med noen bivirkninger som har blitt værende for godt. Dårligere kognitive evner/funksjoner er en av disse. Og jeg ser at etterhvert så gjør dette at jeg må bruke mer energi på å beholde masken på, så da har jeg valget om å enten begrense interaksjoner, eller jobbe med å gi slipp på masken litt etter litt, uten at det blir for voldsomt for dem rundt meg. ## Å finne gleden i det uperfekte. Jeg har innsett at mine metoder, min overlevelse ved å presse meg inn i det som er forventet av meg, ikke lengre er bærekraftig. Spesielt disse siste to årene har jeg gått all-in og jeg endte opp med å bli utbrent for første gang på lang lang tid. Jeg har også innsett at jeg selv har nok gått rundt med mine egne forventninger til folk rundt meg som kanskje ikke stemmer og at andre også bærer på mye av det samme jeg føler, selv om de ikke sitter med de samme utfordringene som meg. Så kanskje problemet ikke er at jeg ikke passer inn som den jeg er, men at de færreste passer inn akkurat nå? Bare at noen er flinkere til å skjule det? Jeg merker at jeg mister tråden litt nå, kanskje fordi jeg har fått skrevet ut alle de tankene jeg bar på og dermed nå føler meg litt tom. Men, jeg ser at veien videre for meg må handle mer om å gi slipp på forventningene til resultatet, ikke bare tåle det, men omfavne det. Også når det kommer til meg som menneske og person. Det blir ihvertfall ikke mer autentisk enn det, for å hente tilbake tråden fra et annet [[Jakten på det autentiske i en digital tidsalder|blogginnlegg]] jeg skrev her før jul! Det er et stort tema, og jeg kommer noe til å komme tilbake til det flere ganger, men det var mye som falt på plass idag, både under dagens morgenøkt med skriveboka og nå når jeg har skrevet meg tom her inne. Men for nå, så må jeg si meg ferdig.